Helene i Kamerun

Vel hjemme og ny blogg!!

2008-06-23T00:16:00.004+02:00

Aller først vil jeg bare si at jeg har laget en ny blogg. Den er som følger: http://www.helenehu.blogspot.com/. Der vil det komme oppdateringer etter hvert. Jeg kan jo kort nevne at jeg skal være NMS-ettåring i London neste år, så den bloggen vil nok preges av det fra og med august..

Men nå:

Ja, da var det nesten 3 måneder siden det forrige blogginnlegget mitt. Det har skjedd mye siden 1.april gitt. Først og fremst har jeg jo kommet tilbake til Norge. Det var rart å lande på Gardermoen 11.april. Plutselig var jeg i Norge liksom. Etter 6 fantastiske måneder i Kamerun. Og det var trist å dra fra Kamerun. Vi dro fra gode venner. Venner vi ble overraskende godt kjent med. Og de fleste vil vi nok aldri se igjen. Det orker jeg ikke tenke så mye på. Heldigvis kommer Malaïka, et kor fra Kamerun, til Norge allerede i starten av juli, så 17 av de vi ble best kjent med er faktisk på vei til Norge om litt over en uke. Det blir fint. Og vi har heldigvis masse gode minner vi skal ta vare på også!! Det var et halvt år i Afrika, fylt med mange smil, nye og spennende situasjoner, minnerike opplevelser og mye sang og latter. Men vi måtte tilbake til Norge, selvom vi hadde det så ufattelig bra i Kamerun.

Nå sitter jeg hjemme i Rosendalsveien og nyter ferie og familietid:) På Hald har vi i løpet av våren hatt 9 flotte uker. Kort oppsummert har det vært deilige soldager på sørlandet med gode venner og god undervisning! Sandvolleyball, vannkrig, Prekestol-tur, spill, blomsterplukking, koselige turer med koselige folk og mye moro. Jeg har hatt det fantastisk! Jeg er takknemlig.

Eline (min Eline!), Inki, Rock og meg på Prekestolen

Det var trist å si hade til alle de andre studentene på Hald også, såklart! Særlig mange av de internasjonale studentene var det vanskelig å si hadet bra til, uten å felle noen tårer.. Igjen, folk du innser at du ikke vil møte igjen. Vi har hatt en fint år sammen. Men nå er det over. Og for min del er 6 måneder i Kamerun tilbakelagt. Men dette året har virkelig gjort noe med meg.

Og en ting er sikkert: jeg har lært så utrolig mye! Jeg har lært mennesker i et annet land å kjenne, og jeg har lært masse om en annen kultur. Og ikke minst, så har jeg lært utrolig mye om meg selv og også en del om den norske kulturen. Dette året har rett og slett vært utrolig lærerikt, på mange måter, og jeg har flotte måneder å se tilbake på.

Og så, helt tilslutt, hvis noen egentlig klikker seg inn på denne bloggen i løpet av sommeren, så vil jeg ønske dere en fortsatt god sommer. Og til alle dere som har lest bloggen min dette året, så må jeg takke for at dere har lest, og takke for morsomme, inspirerende og hyggelige kommentarer:) Jeg håper dere vil følge med videre på den nye bloggen min. Takk for meg. À la prochaine!

- PARADIS -

2008-04-01T01:28:00.005+02:00

Jeg har det bra!

Kort oppsummert: Ja, jeg har det altfor bra. For jeg vil jo ikke hjem. Jeg liker dette livet. Og jeg liker virkelig ikke tanken på at jeg skal si byebye om noen dager(!!). Allerede neste tirsdag tar vi toget her fra Ngaoundéré, retning Yaoundé. Det har gått fort. 6 måneder skulle jeg være i Afrika. Et halvt år. Det er lenge det. Men så er det plutselig over. Jeg hadde mange tanker og forventninger før avreise i starten av oktober. Jeg både håpet og trodde det skulle bli et fint halvår. Jeg var forberedt på mange inntrykk, nye og utfordrende situasjoner og opplevelser, en ny og annerledes kultur, et annet språk, spennende arbeidsoppgaver og et liv svært forskjellig fra det livet jeg har levd i Rosendalsveien de siste årene. Det jeg ikke var forberedt på var alle de gode vennene vi kom til å få, og som det dermed blir fryktelig vanskelig å si hadet bra til neste uke. Men sånn er det bare. Jeg kan jo forsåvidt nevne at det heldigvis er folk hjemme som jeg er kjempeglade i, og som jeg gleder meg masse masse til å se igjen!! Og årene i Rosendalsveien har jo vært helt fantastiske. Men det blir trist å dra herfra. Så vi snakker ikke mer om det. Skriver, mener jeg.. Jeg vil heller dele noen bilder fra forrige uke her i Kamerun.
Siden sist har nemlig Eline og Pappa og jeg vært i Kribi. Kall det gjerne Paradis, for det var det det var!! Etter at Pappa og Bestefar hadde vært 2 uker her i nord, som for øvrig var veldig koselig!! ..dro Eline og jeg sørover, sammen med Pappa. Og Kribi kan anbefales altså. På det sterkeste. Palmer, strand, sjø, bølger, blå himmel, god mat, hyggelige folk og taxi-sjåfører med glimt i øyet. Vi storkoste oss med avslappende strandliv uten mange andre turister rundt oss. Det er absolutt flere nasara midt i Ngaoundéré enn på turistplassen Kribi. Etter deilige dager med vann og sand og strand, dro Pappa til Douala for å møte Bestefar der, og deretter tok de fly hjem til Norge. Dagen etter tok Eline og jeg en svært klam, trang, varm og svett buss tilbake til Yaoundé, og deretter toget hjem til Ngaoundéré. Ja, hjem til Ngaoundéré.

Det var utrolig hyggelig med litt kvalitetstid med Pappa og Eline ved Atlanterhavskysten. Bilder følger.. Nyt utsikten!

Vi tok en sjarmerende, liten båt oppover en elv. Det var jungel på alle kanter, og lianer og apekatter i trærne. Dette er Afrika.
Deilig strand - deilig vann - deilig sand.
Her er den lille, søte taxi'n vi tok for å komme oss til "Chute de la Lobe". Taxi-sjåføren var veldig hyggelig, og bilen hans trivdes best i 30 km/t. Men vi kom da frem. Og tilbake igjen også. Ikke dårlig.

Pappa med noen velfortjente og velsmakende papaya-biter!

Solnedgang. Bading. Bølger. Herlig.

I Kamerun er ikke alt som i Norge. Her er det en stor reklameplakat for øl som er plassert midt i en slags rundkjøring/trafikkøy i Kribi sentrum. Vi stilte oss likegjerne opp og tok et bilde.
Andre ting derimot er ganske så likt som i Norge. Skopar henger velplassert i strømledningene i Kribi også.. Himmelen er bare ikke like vakker i Oslo. Dessverre. Men sko har vi. Det jeg likevel lurer på, er om de henger der av den samme grunnen. Det får jeg kanskje aldri vite?!

Nå venter mine siste dager i Kamerun - for denne gang. Jeg har det fantastisk. Om to uker er jeg allerede tilbake på Hald. Det er rart å tenke på. Men før den tid skal jeg rekke litt av hvert. Heldigvis!

Siste arbeidsdager

2008-04-01T00:58:00.003+02:00

Da har vi faktisk hatt våre siste undervisningstimer på Centre Socio Menager. Det har vært kjempegøy å få undervise engasjerte og hyggelige jenter på CSM. Vi har hatt både engelsk og dataundervisning, og jeg har virkelig kost meg med de arbeidsoppgavene. Jeg ser hvor flott det er at denne skolen kan gi jenter en mulighet. Jentene som går her er jenter som har lite eller ingen skolegang fra før av. De fleste har gått école primaire (barneskole), men ikke alle har fullført. På Centre Socio Menager lærer de å hekle, strikke, lage mat, sy klær og litt annet. Vi har vært så heldige å få ha engelsk og informatikk-timer med disse elevene. Flotte folk.

Også på école maternelle (barnehage) har vi nå hatt våre siste timer med engelskundervisning. Barna har endelig lært seg head, shoulders, knees and toes, og flere kan også telle til 10. De hilser høflig "Good morning, Madame" hver morgen, men nå har de vinket (og skreket..) "Good bye, Madame" for siste gang.
Og så til noe litt annet. Jentefotball. Svært vellykket lørdagskamp her på stasjonen. Endelig var det jentenes tur til å okkupere banen.
Dagens lag var "KFUM-kameratene" mot "Grønn Torshov Sport". Det var stor stas. Og en takk rettes til både Torshov Sport og ikke minst klubben i mitt hjerte: Kåffa, som via vår alles kjære Bjørnar Fahre (med følge) gjorde det mulig å spille fotball midt i Afrika med lekre kåffadrakter! Jeg liker det. Herlig gjeng.

- 2 kirker - 2 bilder -

2008-03-16T19:23:00.004+01:00

To fine kirker. En stor og en litt mindre. To bilder sier mer enn 36(?) ord, så jeg legger ut to bilder..
Her er den flotte, nye, store tusenårskirken.
Og her, rett ved siden av, er den gamle stasjonskirken.

Kvinnedagen

2008-03-12T23:00:00.004+01:00

8. mars er kvinnedagen i Kamerun. Og 8. mars er kvinnedagen i Norge. Og i resten av verden også. Men i Norge gjør vi ikke store sakene ut av det gitt. Her er det livligere. Jeg ble med Mambo til festplassen for å se på alle de flotte damene, og for å se på defileringen, som er et slags 17.mai-tog.. bare at det var et 8.mars-tog da. Det viste seg forøvrig etterhvert at Mambo også skulle gå i toget, så da var jeg plutselig midt inni det. Men det var gøy. Mange timer venting i stekende sol, mange damer i like kjoler, mange inntrykk og mange smil.

Mambo og meg med to av tantebarna hennes.. Hun hadde fått sydd seg fin og ny kjole for anledningen. Det hadde ikke jeg. Men jeg lånte fjorårets 8.mars-drakt. Bedre enn ingenting.

Velplassert i rekka. Hm, alle de andre har visst like kjoler?? Men nasara er ikke helt som "alle andre" uansett.. så det kan være det samme;)
Kvinnene klare for å marsjere. Ngaoundéré-toppen i bakgrunnen.

Femmes pour Christ (Kvinner for Kristus)

Etter mange interessante timer i byen dro jeg rett på korøvelse. Det var en langtekkelig øvelse, med altfor(!!) mye prat, både før og etter timene med sang og dans. Puh! Men jeg holdt da ut. Var rimelig sliten på vei hjem, men så fikk jeg sannelig ny energi da jeg kom inn døren. For der satt Eline gitt. Plutselig var hun hjemme igjen. Det var godt. Det er godt. Så nå er vi 2 igjen. Og på søndag kom pappa og bestefar. Så dette er trivelig.

Mars, varme og 1 mindre i huset

2008-03-06T19:41:00.008+01:00

Det har blitt 6. mars allerede. Mars betyr mer varme. Og jeg synes nesten det er mer støv også jeg. Men ja, det er virkelig varmt om dagen. Siden sist har Eline dratt til Gadjiwan. Vi var der i julen, og Eline har nå dratt dit på ubestemt tid(?) for å utforske det primitive bush-livet.. Hun tok med seg det vi hadde av lange skjørt og pensumbøker og satte kursen mot Tignere og Gadjiwan sammen med Solbjørg og Sigrid. Byjenta Helene ville helst være igjen her i byen. Så sånn er det. Jeg storkoser meg! Jeg lever et godt liv, selv om jeg er litt ensom om dagen. Men bare litt da. Dagene er fylt med mange fantastiske venner, ulike aktiviteter og også arbeidsoppgaver jeg trives svært godt med. Eneste forskjell er vel at jeg ikke sier bonne nuit til Eline om kvelden... Men hun kommer da hjem igjen. Jeg vet bare ikke når. Neste uke regner jeg med...?!

Men det jeg vet er at min kjære pappa og min kjære bestefar snart kommer hit! Allerede imorgen setter de seg på flyet med nesa rettet mot Kamerun. Jeg gleder meg. Og jeg tror de gleder seg. Det blir hyggelig. Men samtidig er det litt rart.. for jeg har liksom hele tiden visst at når pappa og bestefar kommer, er det ikke så lenge igjen av mitt Kamerun-opphold. Og jeg liker ikke den tanken. Jeg vil være her. Jeg har det bra her. Men det blir bra å se dem igjen!

Etter at alle nordmennene dro forrige uke har det blitt tid til å slappe av litt.. Dagene suser fortsatt avgårde, men her kommer noen bilder og litt "hva har Helene gjort i det siste"-tekst.

Jeg har vinket "au revoir" til Eline. Og det betyr ikke hade... det betyr vel egentlig "på gjensyn". Heldigvis!

Dataundervisningen på Centre Socio er fortsatt stor stas.

En av de jeg har blitt enda bedre kjent med i det siste er Georgine. Her er vi hjemme hos familien hennes.

Vi hadde nok en vellykket Malaïka-kveld hos meg. Dansing er gøy. Men også vanskelig. Stein-Ove gjør så godt han kan. Merveille har fått det inn med morsmelken.

Jeg har hatt morsom og passe useriøs undervisning i barnehagen.

Jeg har vært i bursdagen til Charlotte. Det var veldig hyggelig. Her er Sophie og Jeraldine hos meg tidligere på kvelden.

Reinert og jeg har spist nydelig mango på terrassen hans. Mango er digg. Og det er mangotrær utenfor huset mitt.

Jeg har vært på korøvelse igjen, endelig! ..etter en liten pause i forbindelse med norgesbesøket. Melanie og Alima hos meg etter koret.

Chrisc på stasjonen har vært på Dang og spilt fotball og volleyball. Vegard? Tord? Bilder?
... og jeg har innsett at det bare en ca 1 måned igjen av dette fantastiske halvåret!!

Pappa og Bestefar - dere er hjertelig velkommen!!

Haldjentenes frisørsjappe

2008-02-25T17:01:00.008+01:00

Søndag kveld var det flette-baluba hjemme hos oss. Martine, venninnen til Kristin Madland, skulle få seg fletter. Underveis begynte to av jentene å flette fetteren til Kristin også. Og senere kom Kjetil og skulle bli flettet. Alle tre kom med flyet fra Norge, og var her i Kamerun i en uke. Idag, mandag, dro de hjem.. med fletter!

Helt frem til i går, har Kjetil bare vært "han tv-2 mannen med kul shorts som intervjuet meg og som gikk (u)passelig slapt kledd i kirken..." Men igår fant jeg ut at vi har nok flere felles bekjente gitt. Moro. Fletter fikk han i allefall. Her er resultatet... inkludert kommentarer..

Noen er kule med fletter, andre bare later som..

Kjetil: Se så fin jeg blir. Men du, Helene, hvorfor ler de to jentene som fletter meg??

Helene: Ikke spør meg. De synes vel du blir fin da? (...not?!)

Kjetil: Hei, jeg kan også flette forresten... se så flink jeg er!!
Men nei!!! Hvorfor klippet de av flettene? Jeg ville jo ha sånne lange, digge, fine fletter.

Ååh.. kjipt!

Kjetil: Nå, hva synes du?

Helene: Hm, skeptisk...

Kjetil: Hei, skjerp deg. Si at det var fint!!!

Helene: Hm.. joa.. jeg vet ikke helt jeg?

Kjetil: Si at det var fint, ellers så...

Helene: Ellers så hva da? Hehe.. Åkej da, det var driiiit fint.

God tur hjem!

Takk til Merveille og Sophie for strålende innsats!

Tusenårskirken

2008-02-24T21:46:00.005+01:00

Søndag 24. februar
Den nye, store, flotte tusenårskirken ble idag innviet. En stor dag!

Mademoiselle Unsvåg og Mademoiselle Skraastad i skreddersydde antrekk for anledningen! Lekkert!

Det begynte med at vi kom litt for sent til gudstjenesten, som visstnok begynte presis kl.9 idag. Ikke spør meg hvorfor det plutselig begynte på tiden?? Men det gjorde absolutt ingenting. Og siden vi er så hvite fikk vi plass på en benk passelig foran i kirken likevel. Huff.

Mye mennesker. Veldig mye mennesker. Jeg skjønte ikke helt hvor alle kom fra jeg.. men mange tilstede var det definitivt!! Fulle benkerader og fullt av folk utenfor. Fin seremoni! Fin kirke! Flere bilder kommer kanskje en vakker dag?!

Dette er Atta Pauline. Hun jobber hos oss. Hun er søt. Og hun er flink til å bære ting på hodet. Hun bærer alt på hodet, alltid. Både klær, bøtter, smørbokser, pannekaker, såpe.. ja, du skjønner. Men det er jo sånn man gjør det her. Det er vi som er teite og tror at alt skal bæres med hendene. Nordmenn altså. Rare folk.

Jeg vil være like kul som Atta... men det er ikke så lett..

Med litt hjelp går alt mye bedre...

Nå er Marie sånn årntli stor. Myndig lissåm. Gratulerer!

2008-02-20T00:49:00.006+01:00

Marie er god, Marie er toppen. Marie er varm og hun bruner på kroppen. Marie hun skinner, hver morgen for meg. Marie som søster, er best synes jeg. Trallalla. Hipp hurra!

Jeg gleder meg til å komme hjem igjen til ditt gode humør, dine festlige kommentarer, ditt søte smil, din spenstige humor, dine artige påfunn, dine gode klemmer og alt det andre...

Men du, når jeg kommer hjem må vi kanskje ta et nytt uoffisielt valg av klær? Jeg tenker jeg legger igjen de fleste klærne mine her i Afrika jeg. Så da må ikke du legge fra deg alle dine/mine på skolen, i kåffahallen, på menighetssenteret, på leir, hos Abelson..hm.. ja, du skjønner :)

Men nå: Gratulerer så mye, nyt dagen og kos deg med ny alder. 18 år er ikke så dumt! Ganske kult egentlig!

Noen tar seg bedre ut foran Svinesundsbrua enn andre!

Glad i deg söss<3

Kirkeinnvielse på Dang og litt til...

2008-02-19T23:40:00.011+01:00

Balubaen er i gang. Nordmennene har ankommet. På søndag var det innvielse av den nye universitetskirken på Dang. Lang og trang gudstjenteste, men fint. Og det er lettere å holde seg våken når man konsentrerer seg om å få med seg det de sier. Rart det der: det blir plutselig mye mer interessant når man faktisk skjønner hva som blir sagt! Så ja, det går altså bedre og bedre med franken for hver eneste dag. Det er gøy! Her er et bilde av kirken uten mennesker.

På søndag var det maaaange mennesker der. Mange hvite nordmenn. Masse studenter! Stor stas!

Denne uken er som sagt ganske unik. Jeg har sålangt tilbrakt to svært trivelige dager på Mballang med en god gjeng takknemlige, norske "turister". Videre venter åpen dag på den norske skolen her på misjonsstasjonen, bytur, enda en Mballangtur og Ngaoundérétopp-tur og litt annet småplukk før den store kirkeinnvielsen av Milleniumskirken på søndag!

Håret er flettet igjen. Det ble bare 1 uke med mitt eget vanlige hår gitt. Her er det Kristin Madland som blir flettet. Det tar lang tid å flette så mye hår, så det er greit å ha mange venner..

Sophie, Jocelyne, Alima, Ruth og Nahem i aksjon

Tilslutt kommer 2 bilder av noe av det arbeidet jeg virkelig koser meg med her i Kamerun om dagen. Dataundervisning på Centre Socio Menager.

Her underviser vi jenter som aldri før har rørt en datamaskin. Vi har brukt tid på å bli kjent med mus og tastatur. Tenk så fasinerende det egentlig er: at når du flytter musen til høyre, så er det en pil på skjermen som gjør akkurat det samme! Og at du kan trykke på bokstavene på tastaturet, og så kommer både tall og ord opp foran deg. Og ikke minst: at du kan lagre det du skriver, og deretter finne det igjen neste uke!! Moro!

Skolen har nå 5 maskiner, og jentene er veldig ivrige og engasjerte. Jeg storkoser meg hver tirsdag og torsdag på CSM. Utviklingen er enorm! De lærer fort, eller, relativt fort.. Nei, de lærer fort!! De kunne jo ingenting. Og nå kan de masse. Jeg er stolt av jentene på Centre Socio. De er flinke. Det er givende.

Helene koser seg i Kamerun

2008-02-12T23:19:00.000+01:00

Hei igjen. Akkurat nå sitter jeg og ser på listen med arbeidsoppgavene som venter meg neste uke. Det blir en uke utenom det vanlige. 3 kirkeinnvielser på programmet, og nesten 200 nordmenn kommer til byen. Det er vel egentlig litt for mange norske her fra før av, men nå kommer det altså en stor gjeng til. Interessant. Men før den tid kommer en liten oppdatering fra livet mitt her i Ngaoundéré. Jeg har det bra om dagen. Jeg innser at tiden går utrolig fort. Plutselig kommer dagen da jeg må hjem. Huff. Eline og jeg prøver så godt vi kan å nyte dagene her i Kamerun!!

Eline er flink. Hun rørte i gryta selvom det var litt mye røyk.. Vi var hos Inna Marie i Burkina og lagde peanøtter med sukker.

Meg og Alima etter at vi (Voix Angelique) hadde sunget i et bryllup i Bethel.

Koret "Malaïka" var på besøk en kveld. Herlig gjeng. Her er noen av de 17 som kommer til Norge sommeren 08.

Kvalitetstid i hengekøyene til Tomren.

Velkommen til Waza! Eline og jeg tok med oss Tord og Vegard til "Ekstrem Nord". Tord og Vegard er to Haldstudenter som har flyktet fra Kenya og er nå i Kamerun. (Se mer på deres blogger hvis du vil.. Kan anbefales på alle måter. De er flinke til å legge ut bilder. Mine bilder er alltid like komisk utplukket. Vi var på spenstig safari, men de flotte safaribildene holder jeg for meg selv.)

www.tordikenya.blogspot.com og http://vtjorhom.blogspot.com/. Sjekk ut mye kule bilder og passe kul skrift..

Vi dro alle 4 en langhelg til Maroua, og tok en safaritur til Waza. Der titta vi på masse dyr å sånt. Kult.

Vi så masse sjiraffer. De er utrolig kule når de løper. Jeg liker sjiraffer. Vi så mange andre dyr også, men jeg tror sjiraffen er favoritten min..

Denne lå plutselig i veien. Lukk øynene, Sondre.

Guiden og meg og en fugl som ikke hadde det så bra. Stakars.

Eline har nesten like store føtter som en elefant. Men bare nesten.

Eline, Tord, Helene og Vegard. Fresh gjeng! Mandag morgen, klare til avreise i Maroua.

Hjemreise. Resten av passasjerene i bussen etter at halvparten hadde gått av.

Det var en svært vellykket tur til de nordligere trakter og Waza nasjonalpark. Vi hadde såklart litt vondt i baken etter mange timer i buss på humpete veier, men man overlever da alltid.

Nå er flettene borte. Men det er vel snart tid for å få nye igjen..

22 22 63 71

2008-02-06T22:55:00.000+01:00

Yaoundé er hovedstaden i Kamerun. I Yaoundé ligger det et trivelig hotell. Det hotellet heter Hotel Tango. Oslo er hovedstaden i Norge. I Oslo ligger det et trivelig bakeri. Det bakeriet heter Baker Hansen. Hva har Hotel Tango i Yaoundé og Baker Hansen i Vogts Gate 68 i Oslo til felles bortsett fra at det er to trivelige steder plassert i hver sin hovedstad?? Ja, nå kan du lure nå...

Men det har seg nemlig slik at de har det samme telefonnummeret! Tro det eller ei.
Tlf nr. til Hotel Tango er nemlig 22 22 63 71, og det er det sannelig til Baker Hansen i Vogts Gate også. Snakker om sammentreff. Så nå er det bare å slå på trå’n :)

Telefonnummeret mitt/vårt er forresten +237 74 31 13 13, men det har ikke noe med saken å gjøre..

Matias 15 år!

2008-01-27T00:25:00.000+01:00

Hurra for deg som fyller ditt år...

Min lille bror er ikke så liten lenger. Gratulerer med dagen, Matias.
Nå kan du gå på kino med 15årsgrense uten å lyve om alderen. Og det er jo fint. Og nå er du, i følge alderen, ferdig med fjortis-tiden. Det er kanskje også fint? Men jeg må si jeg rynker litt på nesa når jeg tenker på at det faktisk bare er ett år til du kan begynne å øvelseskjøre!! Jeg gleder meg.. Ha en fin dag! Og spis masse is. Du kan spise litt ekstra for meg, for her i Kamerun er det ikke mye is som puttes i munnen gitt. Og det er ikke stort utvalg av haribo her heller. Så du kan spise de eggene og froskene og cola-flaskene som jeg vanligvis ville spist. Kos deg.

Far og sønn på kjøretur, Naxos 07.

Kristine er en knupp!

2008-01-24T14:08:00.000+01:00

Ja, det er helt sant. Bare se selv. Kristine er en knupp!

..og litt mer enn det faktisk. Kristine er nesten Helene sin lillesøster. Men bare nesten. Det er Marie som er Helene sin aller beste lillesøster. Marie er best. Kristine er egentlig Daniel Abelson sin lillesøster hun. Men nok om det. Nå er Helene i Kamerun. Og hun hadde ikke klart seg uten Kristine. Det vil si, hun klarer seg jo utmerket i Afrika selv om Kristine er i Norge. Men Kristine har hjulpet Helene godt på vei. Til Kamerun fikk hun nemlig ta med seg 2 ting som mer eller mindre tilhører Kristine.. Takk!

Lakenpose er greit å ha...

Denne buksen funker til alt. Også grei å ha når man må koste maur ut av kjøkkenet.

Passer perfekt på safari tidlig om morningen

På julaften var det heftig prioritering når vi skulle vaske klær. Men Kristine, buksen din ble vasket. Og du, jeg har forresten sydd det hullet vetu.. ;)

Hurra for Sondre

2008-01-22T00:07:00.001+01:00

Kjære Sondre! Min Sondre! Verdens aller beste Sondre!

...som har bursdag i dag!!

Bildet er ikke akkurat tatt i går, men det er ikke så farlig..

Vi er best!

Gratulerer så mye med dagen!
Jeg er heldig som får være kjæresten din! Ønsker deg en finfin dag!

Det har skjedd mye siden sist...

2008-01-14T19:44:00.000+01:00

Godt nyttår folkens! Puh, nå er det lenge siden sist. Men det betyr ikke at det ikke har skjedd så mye her i Kamerun den siste tiden, tvert i mot!! Internettet glimter ofte til med sitt fravær, så her kommer et skippertak og endel bilder fra livet mitt den siste måneden…

Infield var gøy.

Tellofossen var også gøy. Eline og jeg utforsket etter hvert kameraets selvutløserfunksjon. Tanken var at vi skulle hoppe i det bildet ble tatt. Her er resultatet..

Buffle Noir var også gøy. Safari. Moro. God stemning.
Vi dro av gårde nordover. Overnattet i en liten koselig hytte og sto opp tidlig neste morgen i håp om å se noen dyr før frokost. Og ja, det er faktisk kaldt i Kamerun så tidlig på morningen. Fotballsokker, den digge, grønne buksen og krik-fleece var godt å ha i 6tiden. Men det tar ikke lang tid før solen og varmen kommer!

Desember er egentlig ikke den optimale safaritiden, for det er mye høyt gress. Likevel så vi både elefanter, flodhester, apekatter, sjimpanse/bavian, krokodille og masse antiloper (5 forskjellige typer). Vellykket dag!

Sykepleierstudentene dro hjem igjen til Norge. Koselig avskjedsmåltid hos oss.

Deretter, Eline og jeg fulgte Inger Johanne og Mari ned til Yaoundé, og tok tog opp igjen uten sengekupé. Også en vellykket og minneverdig opplevelse! Små stikkord: 20 timer på tog, trangt og klamt, illeluktende, mark i håret, sete feil vei/mot kjøreretningen.. puh. Se Elines blogg for fyldigere og spenstig info!!

Vi skrev dikt. Vi holdt humøret oppe. Viktigere med god stemning enn fin sveis;) Sjekk håret..

Vel fremme i Ngaoundéré. Og snille som vi er hadde vi kjøpt masse plastikkrør til Finn Ove.

19. desember ble korset heist opp foran den nye, flotte kirken, som skal innvies i februar.

Det har vært juleavslutning på école maternelle, barnehagen der vi underviser engelsk.

Det har vært sauefest i byen. Muslimene feiret. Så kom julen. Etter en minnerik helaften/ julebord med 7 av våre lokale venner, gikk turen til Gadjiwan for å feire jul der ute. Det ble julefeiring i bushen. Og i likhet med bussturen ut til Gadjiwan, ble julefeiringen også veldig interessant. Morsomt. Er man i Afrika, så er man i Afrika.. og da takker man ikke nei til julehøne og jule-couscous, julestøv og julevarme.

Lang busstur med punkteringer og andre alternative problemer. Igjen: Elines blogg kan anbefales!

Kirken pyntet til jul.

Sjarmerende trommesett

Fint skilt

Julemiddag

Vasking av klær på julaften er vel greit

Jeg møtte en venn av pappa. Her er jeg og han (i rosa!) og noen av barna hans..

Meg, Solbjørg Pilskog og Eline

Så var det hjem igjen til sivilisasjonen. Til byen Ngaoundéré. Deilig. Det ble fine dager, og et hyggelig møte med lokale kåffavenner. Julie og Elise Fehn Olsen, og Cecilie Fahre (med fedre, vel og merke) hadde tatt turen for å feire jul med familien Askjer. Og det ble tilslutt julaften (les: gaveåpning og norsk sjokolade) for Eline og meg også. Hm, 29. desember var det vel. Koselig. Tusen takk til mamma, pappa, Marie, Matias og Edvard for det dere hadde sendt.

Deretter ble det nyttårsfeiring med vennene våre, og videre rolige og flotte dager her på stasjonen. Resten av nordmennene hadde tatt turen sørover, mens vi levde livets glade dager her på området..hehe.

Vi har også vært på Ngaoundéré-toppen. Eline og jeg tok med oss Benjamin og Bernard på tur, to tidligere Haldstudenter. Eller, var det de som tok med oss? Hyggelig var det i allefall!

Bernard, meg og Benjamin

Bernard, Helene, Eline, Benjamin - på Mont Ngaoundéré

Vi har også hatt en trivelig kveld der vi inviterte alle de tidligere Haldstudentene hjem til oss. Martine bor i Yaoundé, og Amos var også i hovedstaden for å besøke broren sin. De tre som hadde mulighet til å komme var Jean-Pascal, Bernard og Benjamin. Vi spilte Settlers og koste oss. God gjeng! Eline og Helene utgjorde for øvrig et meget godt lag, og ble kveldens vinnere. Stor stas.

Videre så har jeg nå spist pinnekjøtt for første gang i mitt liv. Ja, jeg er vokst opp i Oslo. Vår kjære nabo, Annbjørg (rektor på den norske skolen) inviterte til julerester. Det ble pinnekjøtt, kålrabistappe og julekos. Første gangen jeg spiser noe såpass norsk som pinnekjøtt er i Afrika, av alle steder. Interessant. Men det var godt. Det skal sies.

Og nå har jeg endelig fått meg fletter. Eline ble flettet for en liten stund siden, og hun ble veldig fin. Den siste tiden har det dermed haglet med spørsmål om hvorfor ikke jeg har fått meg fletter. Så, endelig! Nå var det min tur. Min gode venn Joseline satte i gang etter gudstjenesten på søndag. Sophie og Inna Marie hjalp også til litt etter hvert. Noen timer senere, med litt vondt i både rygg, rumpe og hodebunn, var håret ferdig flettet.

Sophie, Joseline, Inna Marie og meg på gulvet

Og her er vi nå.. Januar 2008. Jeg lever livet her i Ngaoundéré. Og så vil jeg tilslutt si at her om dagen fikk jeg 2 veldig koselige kort. Jeg ble glad. Veldig glad faktisk. Selv om det tar lang tid går det faktisk an å sende brev hit.

Helene Halsteinli Unsvåg
Mission Protestante Norvégienne
B.P. 658
Ngaoundéré
Cameroun

Men nok om det.. Mail er også kos. Og det er gøy at dere titter på bloggen også..

Puh.. hvis du nå har orket å lese hele dette innlegget er jeg mektig imponert. Hvis du bare har tittet på bildene er det også helt greit. Jeg håper ikke det blir like lenge til neste gang. Men det vet man aldri. On ne sait jamais!

Infield, Mballang og Tellofossen

2007-12-22T01:08:00.000+01:00

Infield i Kamerun. Og vi dro vi på jentetur til Mballang. Vi skulle til en liten, primitiv hytte ute i bushen. Vi husket å fylle bensin.. nei, diesel(!!) før vi dro av gårde og vi sjekket at vi hadde både varseltrekant og jekk i bilen, samt ekstra dekk på lasteplanet. Vi innså samtidig at det var en fordel at vi punkterte et av bakhjulene tre dager i forveien, så vi fikk skiftet dekk. Dekket var visst kjempeslitt, og det var vel likegreit at vi punkterte her på stasjonen som ute i bushen.. ja, egentlig ganske fornøyd med den punkteringen! Men her er turen vår.. heng på!

”Vellykket” punktering
Bensinpumpe i Ngaoundéré

Hvem: Inger Johanne (læreren vår), Mari (niesen hennes), Paulette (ettåring på Hald), Eline (hun nydelige jenta som jeg er her i Kamerun sammen med vetu) og meg da..Helene!

Hvor: Mballang (der hytta er) og Tellofossen (en vakker foss vi besøkte på torsdag)

Når: Fra den ene dagen til den andre. Torsdag var den andre dagen.

Hvordan: Vi kjørte den søte, røde bilen. Eline og Helene var strålende sjåfører. Humpeditten humpedatten.. hu hei hvor det går! Trangt med 5 jenter og bagasje i en bil uten bagasjerom? Neida, med godt humør får man til det meste!

Hvorfor: Fordi vi ville oppleve litt mer enn ”livet innenfor misjons-muren” og vi tenkte det kunne funke fint med litt ”faith & mind” ute i bushen..

Pakkeliste: Tannbørste, lakenpose, myggnetting, kopi av passet, førerkort, penger, lebepomade, myggspray, pastaskruer og ravioli eller hva det heter, vann, ekstra t-skjorte og undertøy, lommelykt, den grønne, digge joggebuksen og andre klær man kan ta på seg for å beskytte seg mot mygg og desemberkulde på kvelden, oppvaskkost, kamera, mobil (men det viste seg at stedet var uten dekning), do-rull, sjokolade, kortstokk, fyrstikker, Fædrelandsvennen (til båltenning..) og på veien kjøpte vi litt ved så vi faktisk kunne lage bål.

Det er best noen går i forveien og sjekker terrenget

Bilturer pleier å være innholdsrike, og denne turen ble intet unntak. Første interessante observasjon var jo rett og slett det at ingen av oss hadde vært på Mballang før. Så vi kunne vel egentlig ikke helt veien. Men vi fant da frem til slutt. Selv om vi på et tidspunkt trodde vi hadde kjørt feil fordi veien stoppet og gikk over i noe som lignet en sti/grøftekant. Men her skulle vi visst kjøre.. og det var jo det vi gjorde. Det var for så vidt ikke plass til å snu uansett, så vi innså at vi ikke hadde noe valg..

Parafinlamper er en fin ting når det ikke er strøm. Hadde vi bare hatt parafin..

Myggnett er gøy. Inger Johanne leder ”førstemann-i-seng-under-myggnettet-konkurransen”

Vi kom heldigvis frem før det ble mørkt. Myggnettene ble delvis hengt opp og vi satte oss ute i mørket med bålet mellom oss. Takk til bål-ekspert Mari - ”en gang speider, alltid speider”. Jeg har visst ikke så mye å stille opp med der. Speider? Nei, jeg spilte håndball og fotball jeg. Det viste seg likevel at ”en gang kameruneser, alltid kameruneser” ble redningen senere utover kvelden. Takk til Paulette som hadde gode Afrika-forslag da det stoppet litt opp for oss andre. Vi skulle nemlig lage god, gammeldags fast food på bål. Og det gikk overraskende bra. Moro.

Pasta er godt. Og har man ikke gaffel bruker man kniv og skje.

Bål. Røyk. Stjernehimmel. God stemning. Mørkt. Ikke strøm. Ikke vann. Koselig. Pastaskruer og ravioli. Chococam.

Hytta

Etter en lang og koselig stund ved bålet var det tid for å legge seg under myggnettet og nyte noen timer med flaggermus-sang. Neste morgen gikk vi en lang tur rundt et vann i nærheten. Det er et kapittel for seg selv, så jeg oppsummerer bare med noen få ord.. er det egentlig en sti her?, høye busker og trær og gress, varmt, vi er i bushen, vi deler en halv liter vann, vi finner vår egen sti, god stemning.

Tannpuss er viktig

Takk til Nexium, ukens kortstokksponsor

Etter å ha slappet av litt utenfor hytta med kortspill og sjokolade, gikk turen videre til Tellofossen. Vi kjørte av gårde og innså igjen at veibeskrivelsen vi hadde fått var noe knapp. Vi skulle gjøre følgende: ”Kjøre ca 30 km, og etter den lille landsbyen tar dere av der det stod et skilt før, og da kommer dere til Tellofossen.” Nettopp, det sto et skilt der FØR i tiden. Haha, vi prøvde så godt vi kunne, og fikk (etter å ha kjørt litt for langt) et nytt tips fra en lokalkjent: ”Kjør noen km tilbake og ta til venstre etter den lille bakken der det er et stort tre ved siden av veien”. Yeah right! Men jo da, vi fant frem. Og Tellofossen var digg. Vakkert. Bildene taler for seg selv..

Dette er Mari. Kul shorts. Fine armer og bein

Dette er meg. Kul shorts. Og nei, jeg har ikke amputert venstre legg.

Turen hjem gikk strålende spør du meg. Og du trenger ikke spørre noen andre..
____________________________

Kan forresten legge til at dette innlegget publiseres litt etter skjema grunnet fravær av internett i Kamerun den siste tiden.. ønsker dermed alle en god jul i samme slengen!

Joyeux Noël et Bonne Année!

Norgesbesøk!

2007-12-03T23:01:00.000+01:00

Vi har fått norgesbesøk!! Læreren vår fra Hald, selveste rektor Inger Johanne Aa Shealy, har ankommet! Sammen med henne kom Mari og vår alles kjære Paulette. Koselig. Mari er 13 år og er niesen til Inger Johanne. Paulette er ettåring på Hald i år. Alle 3 landet trygt i går på flyplassen her i Ngaoundéré.

Denne uken skal vi nemlig ha såkalt ”Infield” her i Kamerun. Og det kan dere jo lure på hva innebærer. Det lurer egentlig vi litt på også. Foreløpig tror jeg det blir en uke der vi skal prate om afrikalivet og åssen vi har det og sånt. Vi får se. Hyggelig med litt besøk fra Norge er det i alle fall. Bagasjen deres kom dessverre ikke frem, (les: den etterlengtede melkesjokoladen kom ikke frem!!) men vi skal nok få noen trivelige dager sammen her i Kamerun likevel. Siste nytt sier forrresten at noe av bagasjen har ankommet Yaoundé nå i kveld, så vi får håpe den kommer etter hvert. Jeg mener, det ville jo vært fint for dem å få noen klær og sånt..

I kveld var vi ute på fiskerestaurant her i Ngaoundéré. Det var interessant.

1. Bonsoir
2. Plukk en fisk fra bøtta
3. Sett deg i sofaen
4. Vent
5. Vent litt mer
6. Bestill drikke
7. Fisken stekes
8. Vent
9. Drikken kommer
10. Fisken er fortsatt på grillen

11. Vent
12. Mer venting
13. En balje med vann settes på bordet. Det er tid for håndvask. Her skal det spises med hendene.
14. Fisken serveres
15. De stekte bananene serveres
16. Påmmfri’n serveres
17. Spis og kos deg
18. Au revoir

Vi har puttet nøtter på flaske.. og litt til

2007-11-26T22:52:00.000+01:00

Nå har vi laget arachides på skikkelig kamerunesisk vis! Vi ble med vår venn Hari til Burkina. Der bor hun sammen med søsterene sine. Arachides er egentlig peanøtter, spør du meg. Eller, kall det gjerne jordnøtter om du vil. Uansett, vi var kjempeflinke og laget det. Og vi laget det på den afrikanske, primitive, langtekkelige og morsomme måten. Det er litt fælt å si det, men jeg følte egentlig at jeg tok en tur tilbake i steinalderen eller noe. Etter at vi hadde kjøpt arachides på markedet, måtte vi ut for å kjøpe ved i form av noen greiner/pinner. Tenk på det, ut for å kjøpe greiner liksom. Salg av pinner, det er business det! Ja, i Burkina var det visst det! Men nok om det..

Jeg tenker som så at siden bilder visstnok sier mer enn tusen ord, så er det ikke noen vits i at jeg skriver flere tusen ord her, når jeg i stedet kan legge ut en del bilder fra tilberedningsprosessen!

Vi har kjøpt arachides på markedet. Nå skal de sorteres. Kun de beste får bli med videre til neste runde.

Vi går og kjøper pinner.

Vi fyrer opp et bål på gulvet inne i et lite murhus.

Arachides i ulike stadier av prosessen. Foreløpig ingen ferdige.

Første runde er endelig ferdig til å skrelles. Helene tar en prøvesmak eller to eller 35..

Vi sitter og venter på at neste porsjon skal bli klare til å skrelles.

Se så flink! Det er viktig å røre i grøten så den ikke svir seg i bunn. (les: røre i steinene og arachidene)

Arachides må nemlig tilberedes i en kjele sammen med småstein. Vi fant fort ut at det enkelt og greit forklarer de små knasene vi har hatt i tennene.

Ferdigskrelte arachides.

Arachidene puttes på flasker.

Stolte og fornøyde jenter.

Voix Angelique

2007-11-19T21:16:00.000+01:00

Voix Angelique. Et spenstig, afrikansk kor. Mye flotte folk. Det var søndag 18. november, og endelig var dagen kommet. Alle hadde gledet seg. Det var tid for konsert. På scenen tittet det frem to hvite tryner blant de 30 spente koristene. Det var Eline og Helene. Lekkert. Spennende. Interessant.

Glenn Gulli sang nydelige toner fra mobilen min 06.00, og der var vi i gang. En lang dag med Voix Angelique lå foran oss.

På denne benken satt Eline i mange timer. Middels holdning er definitivt unnskyldt. Flink pike var hun. Satt så rolig så. Og reiste seg når hun skulle.

Nymonterte lysbrytere i den nye universitetskirken på Dang.

Det hele begynte med at koret dro til Dang. Vi skulle vaske den store salen der konserten skulle være senere på kvelden. Deretter gikk vi til universitetskirken på Dang. Voix Angelique var et av 5 kor som skulle delta på gudstjeneste der, og det var ”Don de Reconnaissance”, en slags høst-takkefest-greie. Det går ut på at alle danser inn i midtgangen med sin gave. Ofte syngende. Gruppe etter gruppe. I bestemt rekkefølge. De fleste danser inn flere ganger, avhengig av hvor mange grupper de tilhører. Folk gir mye forskjellig. Både mel, stoler, saft, nøtter, vaskekoster, poteter, egg og mye annet rart.. og penger. Det er fint. Og gøy. Men det var seriøst den lengste gudstjenesten jeg har vært på noensinne. Halv 3 var vi ferdige. 5 og en halv time. Puh. Vonde kirkebenker. Mye sang. Nok om det. Kirkekaffen var redningen.

Amos og meg etter gudstjenesten.

Vi koser oss med kirkekaffe. Baguett og cola. En vennlig kameruneser tar bilde av oss. Det er visst ikke alltid så lett å få med både hode og bein. Det blir en prioriteringssak!

Jenter kan (og må) også bære utstyr. Helene og Sophie tar i et tak. Påsan i bakgrunnen bærer trommestikkene. Felix tar bilder.

Frem til konserten, som skulle begynne kl 18, var det litt fritid på Dang. Vi hadde tid til å slappe av, hvile ryggen, bære utstyr, fikse konsertlokalet og putte en liten smultringbolle i munnen mens vi ble bedre kjent med noen av kormedlemmene. Så skulle vi skifte, og Haoua tok oss med til en venninne som bodde på Dang et sted. Der tok vi en ekte kamerunesisk dusj, og fikk en kjapp innføring i ”hvordan gjøre seg klar for konsert”. Nordmenn som vi er, hadde vi hele tiden en følelse av at kom til å komme for sent. Klokken nærmet seg 18, men Haoua tok det med ro. Helt til hun plutselig ba oss kjappe oss litt, fordi det var bare noen minutter til klokken var seks. Har du hørt på maken? Haha. Jaja. Konserten begynte ikke før litt over halv 7. Vi rakk det finfint.

Meg, Ernstine, Haoua, Melanie, Giselle, Eline, Justin i leiligheten til Melvin, dirigenten.

Melanie, Irène, Abel, Haoua, en jeg ikke husker hva heter og Jerôme.

Full konsentrasjon på vei inn..

Konserten gikk strålende. Eline og jeg har vært på korøvelser i noen uker nå, og vi kunne nesten alle sangene utenat. Heldigvis. Og dansetrinnene. Ja, sånn passe. Her i Kamerun er det viktig med mye bevegelser. Ingen sang uten dans. Og ingen sang med samme bevegelser som den forrige sangen. Det er også mye bedre å danse riktig enn å synge rent. Sånn er det overalt. Kombinasjonen er likevel ikke å forakte. I koret er det faktisk viktig å synge rent i tillegg. Men i kirken sånn ellers er det ikke bare 2- og 3stemt. Alle synger/skriker med den stemmen de har. Og det er jo fint. Ingen jantelov her nei. Men tilbake til konserten. Det gikk finfint!

Og det var maange mennesker som hadde kommet for å høre/se på. Overraskende mange spør du meg. Hvertfall tusen. Sikkert noen fler. Og sannelig så tittet det frem to hvite tryner på første rad blant publikum også gitt. Bente og Stein-Ove hadde tatt turen. Koselig. Jeg tror både Eline og jeg og mange kamerunesere satte pris på deres ankomst. Så er det sagt. Men tilbake til oss på scenen. Jeg tror vi så ganske lekre ut der vi sto. Ikledd fargerike, Afrika-inspirerte kordrakter. Jeg følte meg nesten litt som et dyr. Neida, men kanskje litt som en sjørøver? Da Haoua tok på meg foularden streifet det meg nemlig at jeg ville tatt på meg noe lignende hvis jeg skulle vært sjørøver. Men vi var så fine så.

Abel og Felix

Bandet

Konsert i Kamerun er ikke det samme som konsert i Norge. Det hadde jeg for så vidt ikke trodd heller. Men dette var en opplevelse. Og vi opplevde det ikke fra en stol i salen. Vi sto på scenen og opplevde. Vi var tett på. Vi deltok. Vi observerte. Og ble observert. Moro.

Oss sammen med Melvin etter konserten!

Litt over halv 10 var konserten ferdig. Deretter fulgte 5 ineffektive kvarter med nedrigging, håndtrykk og hviling av slitne føtter, før bussen kjørte tilbake til stasjonen. Jeg liker Voix Angelique. Det er et fint kor. Mye flotte mennesker. Mange gode venner. Fantastisk dag!

Tenåringsgutter på Slemdal

2007-11-16T21:01:00.000+01:00

I en av pensumbøkene mine dette året leste jeg noe merkverdig. Det er Øyvind Dahl som i sin bok ”Møter mellom mennesker” skriver om hilsningsritualer ulike steder. Han blir plutselig veldig presis når han tar for seg ungdomskulturer. Interessant. På side 122 skriver han nemlig følgende: Heng på..

”I Frankrike og Tyskland er håndhilsing langt mer utbredt enn i Norge. Det er vanlig å håndhilse hver gang en møtes. Hos vanlige nordmenn er håndhilsing i ferd med å forsvinne. Det er helst ved mer høytidelige presentasjoner at vi håndhilser. Men i enkelte ungdomskulturer ser en innviklede hilsingsritualer som antakelig er inspirert både av filmer, populærmusikk og innvandrerkultur. Tenåringsgutter på Slemdal i Oslo kan hilse med ”give me five”-tegn og andre detaljerte håndhilsningsritualer sannsynligvis påvirket av den svarte kulturen i Afrika og Amerika. Slike ritualer er ”kult” i mange ungdomsmiljøer.”

Jeg liker presiseringen! Godt det bare er guttene på Slemdal som holder på sånn.. ”Give me five” liksom, det er jo ikke kult på ordentlig, bare ”kult”, hvis jeg forstår han rett..?!

Her i Ngaoundéré er håndhilsing mer enn godt nok utbredt. Alle håndhilser på alle, til alle tider og i alle sammenhenger. Men det er ikke bare-bare å håndhilse. Det merket vi fort. Det finnes nemlig mange ulike håndhilsninger, og blant ungdommene her er det vanlig å avslutte håndhilsningen med et slags knips. (Edvard, du ville vært i ditt knipse-ess her i Kamerun, du som er så flink til å knipse!) Det er ikke alltid like lett å få til denne finfine knipselyden, som på en måte skal være et resultat av både dine, og den du hilser på, sine fingre. Særlig ikke siden mange ofte har klamme og svette fingre. Men jeg føler faktisk at jeg er blitt ganske dreven nå, etter å ha vært her noen uker.

Må innrømme at vi har fått litt hjelp da. Her er det Hari som har et lite ”lær deg å håndhilse på 1-2-3”-kurs med Eline. Det er ikke så lett skal du vite, men ganske så gøy når man får det til.

1. Hendene møtes.

- Bonjour!
2. Ta et godt tak i den andres hånd. (NB! se an situasjonen og personen. Del 2 kan bestå av utallige grep)

- Comment ça va?

3. Knips.

- Ça va bien!

Foulard

2007-11-11T11:26:00.000+01:00

Nå føler jeg meg egentlig ganske klar for å spille Jesu mor i neste julespill. Eline og jeg har nemlig gått til innkjøp av det velkjente hodeplagget, foulard. Det er veldig vanlig at jentene her har noe på hodet, enten det er til pynt eller av praktiske årsaker eller begge deler. Her er Clarisse i full gang med å lære meg hvordan det skal bæres.

Fargen er jo fin, stoffet er fint, og de kamerunesiske jentene kler det veldig godt, men håret mitt er litt for glatt har jeg funnet ut. Altfor glatt faktisk. Og jeg følte meg egentlig litt mer utkledd som Maria der jeg stod, med lyseblå foulard på topplokket..

Jenter på uforglemmelig biltur!!

2007-11-03T22:05:00.000+01:00

Ja, da har Eline og jeg endelig vært ute på vår første kjøretur. Fredag var nemlig dagen da vi bestemte oss for å hive oss ut i trafikken. Og det skjedde litt mer enn planlagt. Det ble en meget interessant og innholdsrik opplevelse. Men jeg ville så absolutt aldri vært foruten! Kort fortalt: 2 norske jenter drar alene på tur ut i storbyen i en lekker rød bil..

..fortsettelse følger på Elines blogg, http://www.elineikamerun.blogspot.com/. Hun var så heldig og fikk skrive et lite sammendrag av noe av det vi opplevde på utflukten vår. Kan anbefales!!

Kan legge til noen småting:
- Vi kom oss finfint gjennom de fleste rundkjøringene, tross uvante kjøreregler.
- Vi fikk kjøpt en veldig kul Cameroun-treningsjakke, str L. Ganske interessant å oppleve at selgere i hele gaten samarbeidet om å finne riktig str og farge til oss.
- Vi fikk kjøpt bananer.
- Vi fant ut av ingen av oss egentlig vet hvor Libanon ligger.
- Vi hadde flere imponerende parkeringer.
- Vi fant en trivelig restaurant.
- Vi opplevde moto-taxier i et nøtteskall da vi var på vei hjem.
- Vi fikk ikke kjøpt plastikkstolene vi egentlig dro ut for å kjøpe.
- Smarte som vi er, var vi "dumme" nok til å verken kunne engelsk eller fransk da vi ble stoppet av 2 hissige kamerunesere..
- Vi kom oss, omsider, trygt hjem!

..her er to bilder fra sekundene før det hele var i gang! Synes den bilen er ganske søt jeg:)

Kontaktsøkende Kamerunesere

2007-11-03T21:06:00.000+01:00

Kamerunesere er kontaktsøkende. Og jeg liker det. Egentlig kaller man de kamerunere. Det sier i hvert fall stavekontrollen i Word, men jeg synes kamerunesere høres mye bedre ut. Jeg mener: Kamerunerne er kontaktsøkende.. hm, nei, det høres ikke lite fint ut. Men kontaktsøkende er de. Kameruneserne altså!

Eline og Helene er to norske (veldig trivelige!) jenter. De bor i Kamerun nå. Før de dro hit lurte de litt på om det ville være vanskelig å få kontakt med lokalbefolkningen. Hvordan skulle de klare å bli kjent med kameruneserne? Måtte de bruke lang tid på å bli kjent i området og finne ut hvor ungdommene holdt til? Nei, de fant fort ut at det ikke ville bli noe stort problem. De trenger nemlig ikke bevege seg langt av gårde for å finne folk. De trenger ikke gå ut av huset en gang. De blir faktisk oppsøkt. På en positiv måte. Det ville jo vært litt stusselig hvis ingen ville ha kontakt med dem.

Eline, Sophie, Helene, Merveille, Augustin

Men her i Kamerun kommer de i kontakt med mange personer. De får mange venner. Både jenter og gutter. Unge og gamle. Eller, flest (relativt) unge egentlig.. Alt er relativt. Eline og Helene synes det kan være vanskelig å vite hvor gamle noen av vennene deres er. Men alder har ingenting å si her i Afrika. Veldig lite i hvertfall. Så det gjør ikke noe. Poenget er at det er bra folk. Mye bra folk. Og de kommer til huset deres. De banker på døren deres. Tidlig og sent. Mest tidlig. Her i Afrika står man opp tidlig. Helene og Eline har ikke helt skjønt det. Så kameruneserne synes nok de er litt rare. Lørdag morgen liker de norske jentene nemlig å sove litt lenger enn til 7, men det gjør visst ingen andre.. De lærer kanskje med tiden hvordan dette Afrika-livet skal leves?!

Fomgbami, en mann, en venn, Amos, Donald, Eline, en venn til, Mario, Jean-Pascal.
André, Helene, Benjamin

Vennene til Elenn og Elinn vet godt hvor de bor. Og ja, det er det de heter her: Elinn og Elenn (med trykk på siste stavelse!) Det er jo ingen bombe at kameruneserne ikke klarer å si Helene, for h’en er stum. Men at Eline og Helene er så like navn at folk selv etter at de har sagt navnene sine to-tre ganger tror de heter det samme, er en smule merkverdig. Men nok om det, og tilbake til de høye besøkstallene i huset til disse norske jentene. Det er visst mange som vet hvor de hvite jentene bor. Så de trenger ikke annonsere sin ankomst til byen. Det er rart. Men sånn er det. Og det er mange som banker på deres dør. Både venner, potensielle venner, venners venner, fremtidige venner og noen til. ”Noen til” er selgere eller potensielle arbeidstakere. Selgerne kan være veldig hyggelige. Enten de selger bananer, ananas, arachides, malerier, t-skjorter, sand på flaske, nøtter på flaske, poteter, guava, grønnsaker, brød, pizza, croissanter, armbånd, øredobber, neglelakk, trefigurer eller andre pynteting og ting som f.eks brikker til å sette kjeler på. De kommer til alle døgnets tider. Både vennene og ”noen til” gjør det. Nesten. Men bare nesten. Hvis det regner kommer de ikke. Da får jentene være helt i fred. Nesten. Man vet aldri. Man vet aldri her i Afrika. Det er et spennende liv. Et liv som Eline og Helene er i ferd med å utforske. Og en ting er foreløpig sikkert: 12-15 ”frappement à la porte”..og påfølgende ”Oui, un instant. J’arrive” ..er daglig kost! Kontaktsøkende kost!

Pirri, Helene, Miriam

Blaise, Eline, Helene, Jêrome og Augustin (..igjen)

- LYN OG TORDEN -

2007-10-30T22:35:00.000+01:00

Jeg er fasinert! Skikkelig betatt faktisk! Det er helt unikt. Jeg skjønner det egentlig ikke helt. Selv om vår kjære Moritz Røyr i sin tid på rom 402 lærte meg mye bra om fysikkens store og små hemmeligheter, er dette ganske uforståelig. Hvordan kan det lyne såå mye? Såå lenge? Såå kraftig? Såå ofte? ..akkurat over huset vårt?

Det er faktisk utrolig interessant. Du skulle bare visst!! Verken Eline eller jeg har egentlig noen forkjærlighet for vær og vind og den slags. Men nå klarer vi ikke å dy oss. Vi setter oss rett og slett ut på verandaen i det verste tordenværet og bare ser på himmelen.. det er ubeskrivelig!! Du vil ikke tro meg hvis jeg prøver å forklare hvordan det er, men jeg bruker 4 linjer på å gjøre et forsøk..

Se for deg en mørk, norsk vinternatt (uten snø). Du sitter utenfor huset og det er helt mørkt. Det regner. Masse. Og det lyner og tordner. Strømmen går. Det blir mørkere enn det kjempemørke det var. Ingen lys å se noe sted. Men plutselig lyser hele himmelen opp. Du tror strømmen kom tilbake, men det var bare lynet. Det lyner masse. Himmelen er full av lyn. Og det tordner ikke noen sekunder etter lynet. Det tordner med en gang. Buldrende og brutalt. Og det fortsetter. For det lyner mer. Og det varer og varer og varer.. akkurat som et nykjøpt Duracell-batteri! Tenk det!

..og slik vår kjære venn fra rutebilstasjonen i Arendal ville sagt det: Utrolig fasinerende!!

Etter flere iherdige forsøk på å ta gode bilder av lynet, ble det tilslutt et par passelige bilder. Alt var helt mørkt. Himmelen er egentlig knallsvart. Det er det som er så rart. Etter å ha utforsket kameraets ”Night Scene”-funksjon er dette resultatet..

Rettelse!

2007-10-29T14:21:00.000+01:00

Asante sana, squash banana. Rettelse. Her for noen uker siden skrev jeg et dikt, der en av linjene lød: ”Gudstjenesten begynner 8 eller halv 9, og ofte er den ferdig til litt over 10..” Det var selvfølgelig bare fordi 10 rimer mye bedre på halv 9 enn hva 11 og 12 gjør. Fakta er nemlig at gudstjenesten svært sjelden er ferdig kl.10. Men den begynner 8 eller halv 9, avhengig av om det er nattverd eller ikke. (Hvis det ikke er nattverd kan vi sove en halvtime lenger.) Forrige søndag var vi i Bethel, gudstjenesten begynte halv 9 (ganske on time faktisk..) og var ferdig litt over 11. Denne søndagen var vi på utegudstjeneste på collège, og det hele begynte ganske typisk med at vi kom passelig presise halv9, nordmenn som vi fortsatt er.. Men dette var definitivt feil dag å komme presis. Urutt. Rett og slett urutt. Sier ikke mer. Da klokken nærmet seg 9 begynte de relativt viktige personene å komme (les: medvirkende prester og andre VIP) ..og sammen med prosesjonen kom bilen med ekstra ledninger, mikrofoner og høytalere til anlegget. Kan forresten nevne at presentasjonen av alle lærerne var noe av det som bidro til den lange gudstjenesten. Det er interessant hvordan 35 kamerunske lærere klarer å bruke lenger tid enn 120 Nordstrandskonfirmanter. Men jeg skjønner jo at det er få som kan sammenlignes med konfirmanter fra Oslos beste østkant. Etter 3 timer på en vond kirkebenk i skolegården på collège gjenstod det ca 30 minutter før presten tilslutt ønsket alle en ”bon dimanche!” Da var visst klokken blitt 12!

Observasjoner og Situasjoner

2007-10-24T00:01:00.000+02:00

Her har jeg samlet noen mer og/eller mindre interessante observasjoner og situasjoner fra livet mitt her i Kamerun de første ukene.. med tilhørende bilder. Heng på!

Vi trenger ikke reise langt av gårde for å få tak i frukt og grønt og mye annet. Alt du trenger å gjøre er å lukke opp døren når noen banker på. Og det er det hele tiden noen som gjør. Ofte vil de selge noe, som her.. og vi kjøper noen poteter en tidlig morgen.

Grøtspising. Mario og Eline koser seg. På lørdag lagde nemlig Atta grøt til oss. Det var godt. Men litt rart. Risengrynsgrøt i Kamerun? Ja, faktisk. Atta er forresten hushjelpen vår. Hun er snill. Og flink.

"Caravane des femmes pour la paix". En gruppe kvinner trasker gjennom verden for fred, i øyeblikket i Kamerun. Eline og jeg joinet den 2km lange kvinnemarsjen i Ngaoundéré, fra Betanie til Bethel lørdag formiddag. Nesten litt 17.maitog følelse. Dette var første gang jeg opplevde at moto-taxier og biler stoppet for fotgjengere, men så var vi vel ikke vanlige fotgjengere heller.. Det hele ble avsluttet med en relativt lang seremoni i Bethel (en kirke i sentrum).
Hårklipp. Mario var lei av håret sitt, så da var det bare en ting å gjøre: klippe det!

Fryseren vår. Vi har en fryser som er av et unikt slag. Utenpå ser den rimelig normal ut, men inni er det vinterlandskap i full blomst + noen poser kjøtt og fisk. Så hvis vi skulle savne snø, vinter og frost ved juletider vet vi hvor vi kan søke tilflukt. Fryseren vår lever sitt eget liv.

Hvor er Mario? Her er et bilde fra forrige onsdag, da lærerne på collège spilte kamp mot noen utvalgte elever. Lærerne, inkludert Mario, stilte såklart i Milan-drakter.
Bethel kirke. Lysstoffrør er in. Flotte glassmalerier, et stort fint trekors i midten, og 4 mindre fine lysstoffrør.

Plastikkblomster er også in. Dette er alteret i Bethel. Kamerunesere synes det er stor stas med plastikkblomster. Ikke spør meg hvorfor..

Det regner. Disse 2 bildene er tatt fra huset vårt. Til de av dere som vet hvordan området her er: Vi bor i huset foran internatet, foran og lengst til venstre, nærmest muren liksom.. henger dere med? ..hvis du ser det fra internatet. Her er internatet bak oss. Hm, ja, ca sånn..
Men nå, en interessant observasjon: Alt i dette landet stopper opp når det begynner å regne. Det fører fort til at den allerede innebygde african time blir enda mer african, for å si det sånn;) Det er komisk. Men sånn er det. Hvorfor komme presis når man kan komme forsinket? Og hvis det regner, hvorfor komme i det hele tatt når ingen andre gjør det? Er for øvrig helt i slutten av regntiden nå, så snart blir alt tørt og støvete.. (da vil vi kanskje savne regnet?)

Forrige uke var vi ute og spilte fotball da himmelen plutselig åpnet seg fullstendig. Det plasket ned. Hardt og brutalt plasket det. Som flere vet, har jeg spilt mange fotballkamper i regnvær før. Men dette var nytt. Vi snakker skikkelig regntidsregn. Jeg tror ikke jeg har opplevd lignende øsende, pøsende, hardtplaskende regnvær verken på Abildsø potetåker, Manglerud ”match”, vår alles kjære Ekebergsletta eller andre steder. Flere av de innfødte søkte ly under taket på skolen, men er man nordmann, så fortsetter man vel å spille sammen med de ivrigste. Så det gjorde vi. Og det var gøy. Men jeg savnet nesten litt gjørme. På de nevnte banene blir det alltid god gjørme og glatte tilstander når det regner skikkelig. Men her blir den røde sanden bare våt. Man er ikke gjørmete, brun og skitten etter kamp, men full av rød, våt sand. Fascinerende.

Så, tilslutt. Dagens kakelakkmotto:

”Det er bedre med 10 kakelakker på gulvet enn 1 på taket.”

Kakelakker. Noen små, flest store. Vi liker de store best, tror vi..

Hvorfor sitte 5 i en bil når det er plass til 25??

2007-10-21T00:41:00.000+02:00

I Kamerun er det mange ting som er annerledes enn i Norge. Men det er ikke så rart. Det er jo Afrika. Og Afrika er annerledes. Det som likevel er sjokkerende er å se hvordan biler og motorsykler fylles opp til en hver tid. Til vanlig er det de utallige moto-taxi'ene som suser avgårde med mange/altfor mange ombord. Og hjelm? Nei, den har vi ikke sett! Her er derimot noen bilder fra forrige fredag, da store deler av byens befolkning feiret Ramadan..

(..jeg vet at mange av dere medstudenter i alle verdens land kan ha problemer med å vise mange bilder, grunnet noe langsomt internett. Bildene er godt komprimert, så får håpe det går. Alle dere hjemme i Norge kan uansett titte på interessante kjørevaner her i Ngaoundéré)

Kan jo forsåvidt også nevne at her i Kamerun så har man vikeplikt fra høyre, OGSÅ i rundkjøringer. Ja, det stemmer, kaos! Så om ikke alle motorsyklene og de humpete veiene var problemer i seg selv, skaper de rare trafikkreglene enda større problemer. Men det ordner seg. Man blir vant til tut og kjør og hump og dump!

- dikt fra sofa og dikt fra seng -

2007-10-14T21:13:00.000+02:00

Det var lørdag kveld. Vi hadde vært her en uke. Vi hadde ikke blitt syke. Jeg ville skrive dikt. Jeg var inspirert av tilstandene her.

I Kamerun er det sol og regn om hverandre
Men for det kan vi ingen klandre
Lyn og torden glimter til ovenfra
Nettet er tilstede litt nå og da
Kakelakkene lever sitt eget liv
Heldigvis kan de ikke gi oss hiv
Vi sover under dyne og myggnett
Malaria’n skal ikke ta oss så lett
Vi har ikke blitt syke her nede
Det er noe magisk og rart ved det
For alle blir visst syke, en etter en
Men det er ikke noe vits i å holde seg ren
Det er nemlig vår unike teori
Og den kan ingen imot oss si
Vi lever i beste velgående her
10sekunders-regelen, se og lær!
Sykepleierstudentene har vært syke i flere uker
Selv om de både frakk og munnbind bruker
Vi er nå i slutten av saison pluvieuse (uttale: sezån plyvjøz)
Ingvild er snart ferdigutdannet nurse (sykepleier på engelsk)
Her i landet er sanden tørr og rød og fin
Men blandes den med vann blir det bare klin
Når tørketiden kommer blir det andre boller
Da trenger vi bare støvparasoller
Gudstjenesten i morgen begynner 8 eller halv 9
Og ofte er den ferdig til litt over 10…
Godnatta

_________________________________________________

Det var natt til søndag. Jeg følte meg ikke helt bra. Søndag morgen. Sengeliggende. Komisk nok. Jeg ville skrive dikt. Igjen, inspirert av tilstandene.. (og Jan Eggum)

Jeg var mye syk i Obersten barnehage
Da hadde jeg både feber, hodepine og vondt i min mage
Jeg ble smittet av litt av hvert
Immunforsvaret ble uvanlig sterkt
Men nå er det likevel min tur
Til å ligge i sengen, men ikke være sur
For dette er noe som bare kommer
Det bestemmes ikke av en fotballdommer
Nytt land, nye folk, ny mat og nye kår
En sengeliggende dag(eller 3?) er noe alle får
I dag er det søndag skal du se
Og dermed, pas de cours français (uttale: pa de kor frãnsé)
Vi skulle presenteres i universitetskirken på Dang
I stedet blir det Jan Eggum dagen lang
Jeg vil gjerne stå opp og ta en tur ut
Men kroppen føles mest som en sliten klut
Jeg må få ”gjort noe med det”, men må ikke glemme
hva ”ryktet forteller”: at jeg helst bør bli hjemme
Heldigvis kommer det snart ”en helt ny dag”
Jeg våkner jo i morgen, med magen (forhåpentligvis?) på mitt lag
Mario, Eline og jeg skulle presenteres som de nye
Men det viser seg i dag at: ”tre er én for mye”
Nå ligger jeg her i sengen og slapper av
Under myggnettet som er teipet, voilà
Dynetrekket er hvitt med lyseblått mønster
Det er barn som leker utenfor mitt fönster (vindu på svensk)
Je ne me sens pas bien (uttale: zjø nø mø sañ pa bjeñ)
Men jeg lengter ikke hjem
Selvom jeg ikke er i toppform, har jeg det bra
Hvorfor være sur når jeg heller kan være glad?

Vi er i Kamerun, og endelig litt bloggings..

2007-10-12T13:16:00.000+02:00

Onsdag, avreise Rosendalsveien 12.30.
Lørdag, ankomst Misjonsstasjonen i Ngaoundéré ca 10.00.
Kort oppsummering av den relativt lange reisen!

ONSDAG:

1. Fly Oslo-Paris

2. Møtte Eline og Gerd på flyplassen og kom oss tilslutt til hotellet etter en liten (og ufrivilllig) busstur.

3. Sightseeing i Paris sammen med Eline

4. Overnattet på ”Hotel Ibis” i Paris.

TORSDAG:

1. Fly Paris-Douala

2. Videre med fly Douala-Yaoundé (hovedstaden i Kamerun)

3. 3mil, interessant og trang kjøretur fra flyplassen til ”Hotel le Tango” i Yaoundé. Eline, Gerd, meg og sjåføren + 6 store kofferter og 7 håndbagasjekolli i en søt liten, gul bil.

4. Overnattet i Yaoundé

To trøtte tryner i en trang bil!

På restaurant i Yaoundé. Eline, meg og Gerd, vår eminente reiseguide!!

FREDAG:

1. Taxi-sightseeing i Yaoundé

2. Dyrepark med bl.a. krokodiller, skilpadder, løver, struts, en liten katte-tiger, hyene, pytonslanger, fugler og 12-15 forskjellige apekatt-typer. Moro.

3. Tog fra Yaoundé kl. 18. Svært interessant!

4. Trangt, klamt, varmt, (for?) mye bagasje, stress, mye mennesker, litt søvn, mange selgere, ”mandarin, mandarin!! banan, banan!!” og et tog som ikke akkurat hadde ekspressfart.

Må oppleves!
Id-kortet til bæreren min.. da toget kom frem til Ngaoundéré.

LØRDAG:

1. Ankomst Yaoundé etter 15 timer på toget! Puh, endelig fremme!!

2. Velkomstfest

3. Regn

4. Sol

5. Konsert med skolekoret på Collège

6. Kakelakker

7. Mer regn

8. Mer sol

9. Myggnetting

10. Sjangala-bangala fra moskeene

11. Sove i ny seng

Onsdag kveld hadde vi tenkt til å (endelig!) legge ut litt på bloggene våre her i Kamerun, men internettet er ikke alltid like stabilt. Prøver igjen ikveld, og håper det går..

Ja, da var det blitt onsdag kveld. Det er litt over en uke siden jeg dro hjemmefra. Eline og jeg sitter nå og spiser litt kveldsmat sammen med Mario, vennen vår. Han er ettåring her i Ngaoundéré og du kan lese mer på bloggen hans etter at du har lest ferdig på min. (mliavaag.blogspot….blabla) Likevel, superkort om Mario: norsk statsborger, spennende dialekt (og jeg som trodde jeg hadde dialektrepertoaret i orden etter 6 uker på Hald!?), 19 år, gir mye bra info til uvitende nykomlinger, kan portugisisk, liker ikke melk. Nok om han, mer om oss. Nå er vi altså her. Ananas og en slags vannmelon står på bordet, kornblanding med tørrmelk er nettopp fordøyd, gresshoppene surrer, hopper og skriker utenfor (foreløpig utenfor heldigvis, eller nei, der var det en inne gitt..hm), dagens kakelakkfangst er velplassert i do (pluss to som ikke vil komme frem fra et av mange skjulested; under kjøleskapet), det er Ramadan-baluba fra moskeene i området (noe som kan påvirke nattesøvnen i ulik grad!), The Fray, John Mayer, Gavin DeGraw, Jamiroquai, U2, Maroon5, Mark Knopfler, Jamie Cullum og noen flere holder oss med selskap (Helenes Ulike Unike Sanger!!) og vi har det egentlig veldig bra! God stemning!

Vi er virkelig midt i Afrika. Det er litt rart. Men sånn er det! Likevel er det en del norske her, det er kanskje dét som er litt rart? Eller, ikke såå rart kanskje?! Vi bor jo i ”camp blanc” (den hvite leieren) som de kaller det. Og det er egentlig veldig greit. Her har Eline og jeg fått en trivelig leilighet, med stor stue, kjøkken og bad, og hvert vårt rom. Det ene var litt større enn det andre og etter en fair runde klomsing vant Eline det største rommet. Jeg har likevel fått et rom som er større enn rommet mitt hjemme, så jeg er storfornøyd. (Særlig siden de fleste kakelakkene trives best i Eline sin del av huset). Ellers er huset under innredning, om jeg kan si det sånn. Det var ikke altfor mye å se på her inne da vi kom, men vi gjør vårt beste i denne spennende innredningsfasen. Vi finner nemlig nye, spenstige ting å dekorere og pynte med hver dag. Nå har vi både to tepper på gulvet, et lekkert maleri teipet opp på veggen, en telefon stående på det ene bordet (ute av drift såklart, men kul å se på!), en afrikatromme, en afrikakrukke, en afrikakrakk, en stor nøkkel, gjestehåndkle og tilhørende skilt på badet, såpekopp på badet, og ikke minst en ”Munch-museet, Tøyengata 53, Oslo 5”-plakat som vi har hengt opp over spisebordet. Vi fant den på lagerrommet, og den er vi (hvertfall jeg!) ganske fornøyd med! Men så, ”Dagens nykommer”: en nydelig lampeskjerm vi fikk låne av Gerd. Takk!

Misjonsstasjonen her er et trivelig område, men utrolig vanskelig å forestille seg før man har vært her. Nysgjerrige som vi var, prøvde Eline og jeg å få Gerd til å forklare litt underveis på turen. Og mens vi var på hotellet i Yaoundé på fredag kom Eline og jeg (i samarbeid/samtale med Gerd) frem til at misjonsstasjonen var på størrelse med Mandal sentrum. Det var en teori vi (..igjen, hvertfall jeg!) faktisk var svært fornøyde med, og det viste seg at den ikke var helt på jordet. Bare nesten. For jeg tror faktisk jeg vil påstå at Mandal sentrum er enda mindre.. I kveld tok vi første bit av sjokoladen som vi har liggende i kjøleskapet forresten. Svakt? Etter bare en uke i utlandet? Nei, det vil vi ikke si. Inger Johanne kan jo komme med nye ladninger i desember allerede har vi funnet ut. Så det går nok finfint!

AVREISE!!!!

2007-10-03T10:54:00.000+02:00

Bilder fra Norge før avreise!!

Her er noen bilder fra mine siste dager i Norge.. et lite nøye gjennomtenkt utvalg..

Nå er det faktisk onsdag morgen, jeg har ikke hatt tid til å blogge noe i helgen, og har vel egentlig ikke tid nå heller.. men men. Dagen er kommet, jeg skal reise avgårde. I første omgang betyr det Gardermoen - Paris! Deretter Paris - Yauondé imorgen. Dagene her hjemme siden fredag har vært fyllt med mye kos og moro og stress og pakk og vask og løp og kjøp! ca.. Jeg merker at sommerfuglene koser seg i magen. Nå er liksom dagen her. Er jeg klar? Ja, jeg håper det. og ja, jeg tror det. Har jeg sagt hade til alle? nei, definitivt ikke. men jeg tenker på dere, alle sammen. nesten. og tusen takk for mange hyggelige god tur-meldinger. Har jeg pakket alt? hm, jeg tror kanskje ikke det. men jeg håper det. Tiden vil vise! Nå har jeg akkurat krysset av "lakenpose" og "digg grønn joggebukse" på pakkelisten min, (takk kristine) så nå gjenstår det vel bare å legge kamera, data, i-pod og mobil i sekken..og tilsvarende ladere! (ja, nå reiser jeg fra materialistiske Norge!) ..og myggnetting. Den må jeg huske!!

Må nesten nevne at jeg hadde en meget fin gårsdag, først kaffegalleri-date med Therese, og deretter kvalitetstid med Thiago, Sany, Sak, Tueng Tueng og Torstein. Vi var først på NMS-kontoret i Oslo, deretter dro vi til Sany og Thiago sine kollektiver på Blindern, hvor vi spiste tradisjonell norsk pizza (grandiosa!). Senere ble de internasjonale med hjem til meg, og hygget oss;) hehe.. spiste middag (det er ikke hver dag vi er 10 stykker rundt bordet, og i tillegg 4 forskjellige nasjonaliteter!) ..og pratet og hoppet på trampoline. Sak var redd for at dette skulle bli første og siste gang han bevegde seg opp på en trampoline, og mente det var som et jordskjelv. "Earthquake, earthquake". Kan også legge til at han i går for først gang hørte en hund bjeffe her i Norge. Det var kanskje ikke så mange hunder i Mandal?! Sak, du er morsom!!

Planen min om å være ferdigpakket mandag kveld begynte svært bra, og mandag morgen mellom 9 og 12 var jeg mer effektiv enn noen gang. Rema, apotek, fotobutikk, Krik-kontoret, fotobutikken igjen, Notabene, banken.. men ferdigpakket på mandag var jeg så absolutt ikke, men det gjør/gjorde ikke noe. Flyet mitt går om 4 timer uansett, og det jeg ikke har pakket med meg, blir hjemme. Logisk nok... Takk for meg. Ha det fint!

Menighetscupen '07

2007-09-28T21:49:00.001+02:00

Helene H, Lena, Solvår

Ivana, Cirene, Meg, Ragnhild

Lørdag 22.sept: Menighetscup i Gimlehallen. Gruppespill. Svært vellykket. Moro. Pulje 2'er. 7 spillere tilstede.

Søndag 23.sept: Forts. Menighetscup i Gimlehallen. Sluttspill. Vinn eller forsvinn. Cup er cup. Ballen er rund. Heia den som vinner! 2 spillere tilstede. En stor takk sendes til Ellen Cathrine, Lisbeth og Maren:) ..og ikke minst målstengene på bane 1!

Hjemreisehelgen og Stavanger

2007-09-23T20:56:00.000+02:00

Torsdag 13. september var tiden kommet da alle de norske studentene (endelig?) skulle reise hjem en tur. De internasjonale studentene dro for å besøke praksisplassene sine, men jeg og endel andre tok toget hjem til Oslo. Det var utrolig hyggelig å møte Sondre (min flotte kjæreste), venner og familie igjen!! De første dagene ble tilbrakt sammen med kjente og kjære i hovedstaden. Jeg hadde også en langvarig bordtennisduell med Edvard, min lillebror på 11år. Her følger stillingene.. Heng på!

Helene - Edvard

11-6

6-11

11-8

6-11

11-7

18-21 (men jeg ledet 11-8, hehe)

Siste match: 11-8 :)

Etter trivelige timer i heimen, dro jeg søndag formiddag til Stavanger. Der ble jeg godt mottatt av tante Sissel, onkel Anders, Bestemor, Lise (min lille, søte kusine!!) og ikke minst min fantastiske fetter Andreas! Jeg har definitivt funnet ut at ingenting kan sammenlignes med en 5år gammel, energisk og morsom fetter som synes alt er gøy bare Helene er med:)

Etter at jeg fulgte Andreas og Lise i barnehagen mandag morgen, ble dagen tilbrakt på NMS' hovedkontor i Stavanger. Der hadde vi en innholdsrik dag, og etter opplegget på NMS dro alle Team Nettverk-studentene på en kinesisk restaurant og spiste god mat. Det var morsomt å se hvordan studentene fra Thailand og Laos virkelig strålte da de skjønte at vi skulle spise kinesisk mat!! Jeg tror de synes at vi spiser mye tørr og kjedelig mat her i Norge. Men men. Videre hadde vi en liten shoppingrunde i Stavanger, og deretter en koselig jentefilmkveld hos Eline (..min Eline), med brownies, pottis og litt frukt og grønt og noen ekstra druer til Lise;)

Det ble mye opplevelser på noen få dager, men kort oppsummert: bra å møte familie, kjæreste og venner igjen! Her følger noen få bilder..

Lise, meg og Andreas

Gwladys fra Madagaskar og Cirene fra Brasil

Meg og Charles fra Kamerun

Roger fra Kamerun og Eline som jeg skal reise sammen med og "Fransk på 15 minutter"

Inki, Eline, Gunhild og Elisabeth

Etter et mindre vellykket forsøk på å haike til sentrum, vandret vi med friskt mot med all bagasjen vår til sentrum for å ta bussen til Mandal.. Noen av oss slo på stortromma og inkluderte et velfortjent stopp på Narvesen for å kjøpe smågodt til kun 6.90 pr. hg. Det er ikke hver dag. Og hadde det ikke vært for at utvalget ikke var like tilfredsstillende, fikk jeg nesten følelsen av å være på vår kjære Gottebiten på Nordby Shopping Center.

Dette bildet har egentlig svært lite å gjøre med mitt opphold i Stavanger, men dediseres til Hanne, Kristin, Ane, Sondre, Matias, Marie, Edvard, Henriette og Per Christian.. og hvis noen skulle føle seg forbigått, så ta kontakt!

Minneverdige Moments

2007-09-13T13:40:00.000+02:00

Ganske nøyaktig 4 uker har gått siden 67 spente studenter, fra 12 forskjellige land, møttes her på Hald. I skrivende stund har jeg nettopp spist en god porsjon taco (..eller, 2 faktisk!), og skal snart ta bussen til Kristiansand, for så å reise hjem til familie og venner i Oslo. Men aller først tenkte jeg å mimre litt tilbake, og dele noen øyeblikk og opplevelser herfra.. Det har skjedd mye moro her, og dette kunne blitt mange sider med skrift, men her kommer altså et mer eller mindre nøye gjennomtenkt utvalg av mine minneverdige opplevelser her på Hald.

Å gå i 17. mai-tog på selveste 9. september. (Hurra for Øystein Bang!)
Å ha kjøkkentjeneste med Joshua og Daphet. Sitat Josh: "Heeey! This is FUN! I love bread chopping. Yeah!"
Da jeg plutselig fant en CD i et koselig kaffefilter gjemt mellom klærne mine. Takk Marie, du er snill:)
Da Sissil lurte på om noen hadde lest "Lord of the Flies", og jeg (plutselig svært engasjert og entusiastisk) kunne svare "JAA!!"
..og da Kjetil lurte på om jeg hadde lest "Beatles", og jeg nok en gang kunne svare at ja, den har jeg faktisk lest. (konklusjon: jeg har visst lest akkurat passe mange bøker i løpet av ungdomsskolen og videregående!)
At jeg har hatt tid til å ha en hobby, hobbyen, flere hobbyer, alle hobbyene som jeg ellers ikke har hatt tid til sålangt i livet mitt. Jeg har ikke strikket noe siden den grå og turkise grytekluten jeg lagde i 5.klasse, men internatskolelivet blåser liv i hobbyvirksomheten gitt. (Kan forøvrig legge til at strikkehobbyen min nå er en deltidshobby, hvis noen skulle være i tvil..)
Trivelige runder med Settlers. Men har jeg noen gang vunnet kanskje..? Neida.
En søndag da Eirik og jeg var på kaffe&kage hos bestefaren til Eirik. Meget hyggelig!
Da jeg vant over Rock i sjakk. (Takk Edvard, for at du lærte meg reglene for noen år siden. Og takk Gunhild, for oppmuntrende veiledning underveis!)
Da tilfeldige streker ble til "Økosystem", " "Mor" stryker slips", Skitur med mongoarm" og "Bjørn klør på nesen"
Teambuilding på Gautestad. Eline og Helene er et strålende team. Kamerun, here we come:)
Dialektforståelse, kombinert med utvidet ordforråd. Eks: Vittig, Tidig, Løye, Sjesken, Græla.. Ellers en takk til Olav Neset, og min familie som har spredt seg til både vest og nord.
Tilslutt: Det å få bli kjent med så mye bra mennesker!! Jeg er heldig! :)

Helene er i gang med bloggings...

2007-09-03T16:28:00.000+02:00

Ja, da har jeg også fått meg en blogg. Jippi. Eller fått og fått fru blom, jeg laget den faktisk heelt selv, nesten.. Jeg skriver uansett mitt første innlegg i denne stund på Hald Internasjonale Senter, for det er her jeg er om dagen. Og ja, dette er en blogg (min blogg!) der det vil komme stort og smått innimellom, i ny og ne, en gang i blant, en gang i Norge, en gang i Afrika, nå og da, støtt og stadig (kanskje mest støtt?!).. ja, når det passer meg med andre ord. Og det er altfor mye som passer meg altfor ofte. Så det kan bli bra:)
Men altså, her på Hald koser jeg meg. Mandal er en finfin, koselig by med mye bra mennesker. De kan by på både det ene og det andre, og stiller sterkt med både en mix-butikk, et amfi-senter, to apotek, en veldig trivelig perlebutikk, en musikkbutikk (taktisk plassert like ved den trivelige perlebutikken), nille, jernia, cubus, coop, notabene og litt mer.. og ikke minst, en rutebilstasjon! Jeg tenker at jeg vil avslutte dette innlegget med å klappe litt for meg selv, siden jeg har vært så flink å lage blogg (klapp! klapp!).. og så kan jeg gjerne klappe litt for deg også, ja, akkurat deg:) ..som nå sitter å leser på min blogg. (klapp! klapp!) Det er artig! Gjør det gjerne mer.. og comments er alltid kos!

2007-08-28T12:42:00.000+02:00