Året 07/08 gikk jeg på Hald Internasjonale Senter. Det var fantastisk. Jeg bodde 6 måneder i Kamerun, i byen Ngaoundere, og opplevde utrolig mye spennende. Det kan du lese mer om på denne bloggen...

mandag 23. juni 2008

Vel hjemme og ny blogg!!

Aller først vil jeg bare si at jeg har laget en ny blogg. Den er som følger: http://www.helenehu.blogspot.com/. Der vil det komme oppdateringer etter hvert. Jeg kan jo kort nevne at jeg skal være NMS-ettåring i London neste år, så den bloggen vil nok preges av det fra og med august..

Men nå:
Ja, da var det nesten 3 måneder siden det forrige blogginnlegget mitt. Det har skjedd mye siden 1.april gitt. Først og fremst har jeg jo kommet tilbake til Norge. Det var rart å lande på Gardermoen 11.april. Plutselig var jeg i Norge liksom. Etter 6 fantastiske måneder i Kamerun. Og det var trist å dra fra Kamerun. Vi dro fra gode venner. Venner vi ble overraskende godt kjent med. Og de fleste vil vi nok aldri se igjen. Det orker jeg ikke tenke så mye på. Heldigvis kommer Malaïka, et kor fra Kamerun, til Norge allerede i starten av juli, så 17 av de vi ble best kjent med er faktisk på vei til Norge om litt over en uke. Det blir fint. Og vi har heldigvis masse gode minner vi skal ta vare på også!! Det var et halvt år i Afrika, fylt med mange smil, nye og spennende situasjoner, minnerike opplevelser og mye sang og latter. Men vi måtte tilbake til Norge, selvom vi hadde det så ufattelig bra i Kamerun.
Nå sitter jeg hjemme i Rosendalsveien og nyter ferie og familietid:) På Hald har vi i løpet av våren hatt 9 flotte uker. Kort oppsummert har det vært deilige soldager på sørlandet med gode venner og god undervisning! Sandvolleyball, vannkrig, Prekestol-tur, spill, blomsterplukking, koselige turer med koselige folk og mye moro. Jeg har hatt det fantastisk! Jeg er takknemlig.
Eline (min Eline!), Inki, Rock og meg på Prekestolen
Det var trist å si hade til alle de andre studentene på Hald også, såklart! Særlig mange av de internasjonale studentene var det vanskelig å si hadet bra til, uten å felle noen tårer.. Igjen, folk du innser at du ikke vil møte igjen. Vi har hatt en fint år sammen. Men nå er det over. Og for min del er 6 måneder i Kamerun tilbakelagt. Men dette året har virkelig gjort noe med meg.
Og en ting er sikkert: jeg har lært så utrolig mye! Jeg har lært mennesker i et annet land å kjenne, og jeg har lært masse om en annen kultur. Og ikke minst, så har jeg lært utrolig mye om meg selv og også en del om den norske kulturen. Dette året har rett og slett vært utrolig lærerikt, på mange måter, og jeg har flotte måneder å se tilbake på.
Og så, helt tilslutt, hvis noen egentlig klikker seg inn på denne bloggen i løpet av sommeren, så vil jeg ønske dere en fortsatt god sommer. Og til alle dere som har lest bloggen min dette året, så må jeg takke for at dere har lest, og takke for morsomme, inspirerende og hyggelige kommentarer:) Jeg håper dere vil følge med videre på den nye bloggen min. Takk for meg. À la prochaine!

tirsdag 1. april 2008

- PARADIS -

Jeg har det bra!

Kort oppsummert: Ja, jeg har det altfor bra. For jeg vil jo ikke hjem. Jeg liker dette livet. Og jeg liker virkelig ikke tanken på at jeg skal si byebye om noen dager(!!). Allerede neste tirsdag tar vi toget her fra Ngaoundéré, retning Yaoundé. Det har gått fort. 6 måneder skulle jeg være i Afrika. Et halvt år. Det er lenge det. Men så er det plutselig over. Jeg hadde mange tanker og forventninger før avreise i starten av oktober. Jeg både håpet og trodde det skulle bli et fint halvår. Jeg var forberedt på mange inntrykk, nye og utfordrende situasjoner og opplevelser, en ny og annerledes kultur, et annet språk, spennende arbeidsoppgaver og et liv svært forskjellig fra det livet jeg har levd i Rosendalsveien de siste årene. Det jeg ikke var forberedt på var alle de gode vennene vi kom til å få, og som det dermed blir fryktelig vanskelig å si hadet bra til neste uke. Men sånn er det bare. Jeg kan jo forsåvidt nevne at det heldigvis er folk hjemme som jeg er kjempeglade i, og som jeg gleder meg masse masse til å se igjen!! Og årene i Rosendalsveien har jo vært helt fantastiske. Men det blir trist å dra herfra. Så vi snakker ikke mer om det. Skriver, mener jeg.. Jeg vil heller dele noen bilder fra forrige uke her i Kamerun.
Siden sist har nemlig Eline og Pappa og jeg vært i Kribi. Kall det gjerne Paradis, for det var det det var!! Etter at Pappa og Bestefar hadde vært 2 uker her i nord, som for øvrig var veldig koselig!! ..dro Eline og jeg sørover, sammen med Pappa. Og Kribi kan anbefales altså. På det sterkeste. Palmer, strand, sjø, bølger, blå himmel, god mat, hyggelige folk og taxi-sjåfører med glimt i øyet. Vi storkoste oss med avslappende strandliv uten mange andre turister rundt oss. Det er absolutt flere nasara midt i Ngaoundéré enn på turistplassen Kribi. Etter deilige dager med vann og sand og strand, dro Pappa til Douala for å møte Bestefar der, og deretter tok de fly hjem til Norge. Dagen etter tok Eline og jeg en svært klam, trang, varm og svett buss tilbake til Yaoundé, og deretter toget hjem til Ngaoundéré. Ja, hjem til Ngaoundéré.

Det var utrolig hyggelig med litt kvalitetstid med Pappa og Eline ved Atlanterhavskysten. Bilder følger.. Nyt utsikten!


Vi tok en sjarmerende, liten båt oppover en elv. Det var jungel på alle kanter, og lianer og apekatter i trærne. Dette er Afrika.
Deilig strand - deilig vann - deilig sand.
Her er den lille, søte taxi'n vi tok for å komme oss til "Chute de la Lobe". Taxi-sjåføren var veldig hyggelig, og bilen hans trivdes best i 30 km/t. Men vi kom da frem. Og tilbake igjen også. Ikke dårlig.


Pappa med noen velfortjente og velsmakende papaya-biter!


Solnedgang. Bading. Bølger. Herlig.

I Kamerun er ikke alt som i Norge. Her er det en stor reklameplakat for øl som er plassert midt i en slags rundkjøring/trafikkøy i Kribi sentrum. Vi stilte oss likegjerne opp og tok et bilde.
Andre ting derimot er ganske så likt som i Norge. Skopar henger velplassert i strømledningene i Kribi også.. Himmelen er bare ikke like vakker i Oslo. Dessverre. Men sko har vi. Det jeg likevel lurer på, er om de henger der av den samme grunnen. Det får jeg kanskje aldri vite?!

Nå venter mine siste dager i Kamerun - for denne gang. Jeg har det fantastisk. Om to uker er jeg allerede tilbake på Hald. Det er rart å tenke på. Men før den tid skal jeg rekke litt av hvert. Heldigvis!

Siste arbeidsdager


Da har vi faktisk hatt våre siste undervisningstimer på Centre Socio Menager. Det har vært kjempegøy å få undervise engasjerte og hyggelige jenter på CSM. Vi har hatt både engelsk og dataundervisning, og jeg har virkelig kost meg med de arbeidsoppgavene. Jeg ser hvor flott det er at denne skolen kan gi jenter en mulighet. Jentene som går her er jenter som har lite eller ingen skolegang fra før av. De fleste har gått école primaire (barneskole), men ikke alle har fullført. På Centre Socio Menager lærer de å hekle, strikke, lage mat, sy klær og litt annet. Vi har vært så heldige å få ha engelsk og informatikk-timer med disse elevene. Flotte folk.

Også på école maternelle (barnehage) har vi nå hatt våre siste timer med engelskundervisning. Barna har endelig lært seg head, shoulders, knees and toes, og flere kan også telle til 10. De hilser høflig "Good morning, Madame" hver morgen, men nå har de vinket (og skreket..) "Good bye, Madame" for siste gang.
Og så til noe litt annet. Jentefotball. Svært vellykket lørdagskamp her på stasjonen. Endelig var det jentenes tur til å okkupere banen.
Dagens lag var "KFUM-kameratene" mot "Grønn Torshov Sport". Det var stor stas. Og en takk rettes til både Torshov Sport og ikke minst klubben i mitt hjerte: Kåffa, som via vår alles kjære Bjørnar Fahre (med følge) gjorde det mulig å spille fotball midt i Afrika med lekre kåffadrakter! Jeg liker det. Herlig gjeng.

søndag 16. mars 2008

- 2 kirker - 2 bilder -

To fine kirker. En stor og en litt mindre. To bilder sier mer enn 36(?) ord, så jeg legger ut to bilder..
Her er den flotte, nye, store tusenårskirken.
Og her, rett ved siden av, er den gamle stasjonskirken.

onsdag 12. mars 2008

Kvinnedagen

8. mars er kvinnedagen i Kamerun. Og 8. mars er kvinnedagen i Norge. Og i resten av verden også. Men i Norge gjør vi ikke store sakene ut av det gitt. Her er det livligere. Jeg ble med Mambo til festplassen for å se på alle de flotte damene, og for å se på defileringen, som er et slags 17.mai-tog.. bare at det var et 8.mars-tog da. Det viste seg forøvrig etterhvert at Mambo også skulle gå i toget, så da var jeg plutselig midt inni det. Men det var gøy. Mange timer venting i stekende sol, mange damer i like kjoler, mange inntrykk og mange smil.

Mambo og meg med to av tantebarna hennes.. Hun hadde fått sydd seg fin og ny kjole for anledningen. Det hadde ikke jeg. Men jeg lånte fjorårets 8.mars-drakt. Bedre enn ingenting.
Velplassert i rekka. Hm, alle de andre har visst like kjoler?? Men nasara er ikke helt som "alle andre" uansett.. så det kan være det samme;)
Kvinnene klare for å marsjere. Ngaoundéré-toppen i bakgrunnen.
Femmes pour Christ (Kvinner for Kristus)
Etter mange interessante timer i byen dro jeg rett på korøvelse. Det var en langtekkelig øvelse, med altfor(!!) mye prat, både før og etter timene med sang og dans. Puh! Men jeg holdt da ut. Var rimelig sliten på vei hjem, men så fikk jeg sannelig ny energi da jeg kom inn døren. For der satt Eline gitt. Plutselig var hun hjemme igjen. Det var godt. Det er godt. Så nå er vi 2 igjen. Og på søndag kom pappa og bestefar. Så dette er trivelig.

torsdag 6. mars 2008

Mars, varme og 1 mindre i huset

Det har blitt 6. mars allerede. Mars betyr mer varme. Og jeg synes nesten det er mer støv også jeg. Men ja, det er virkelig varmt om dagen. Siden sist har Eline dratt til Gadjiwan. Vi var der i julen, og Eline har nå dratt dit på ubestemt tid(?) for å utforske det primitive bush-livet.. Hun tok med seg det vi hadde av lange skjørt og pensumbøker og satte kursen mot Tignere og Gadjiwan sammen med Solbjørg og Sigrid. Byjenta Helene ville helst være igjen her i byen. Så sånn er det. Jeg storkoser meg! Jeg lever et godt liv, selv om jeg er litt ensom om dagen. Men bare litt da. Dagene er fylt med mange fantastiske venner, ulike aktiviteter og også arbeidsoppgaver jeg trives svært godt med. Eneste forskjell er vel at jeg ikke sier bonne nuit til Eline om kvelden... Men hun kommer da hjem igjen. Jeg vet bare ikke når. Neste uke regner jeg med...?!

Men det jeg vet er at min kjære pappa og min kjære bestefar snart kommer hit! Allerede imorgen setter de seg på flyet med nesa rettet mot Kamerun. Jeg gleder meg. Og jeg tror de gleder seg. Det blir hyggelig. Men samtidig er det litt rart.. for jeg har liksom hele tiden visst at når pappa og bestefar kommer, er det ikke så lenge igjen av mitt Kamerun-opphold. Og jeg liker ikke den tanken. Jeg vil være her. Jeg har det bra her. Men det blir bra å se dem igjen!

Etter at alle nordmennene dro forrige uke har det blitt tid til å slappe av litt.. Dagene suser fortsatt avgårde, men her kommer noen bilder og litt "hva har Helene gjort i det siste"-tekst.


Jeg har vinket "au revoir" til Eline. Og det betyr ikke hade... det betyr vel egentlig "på gjensyn". Heldigvis!

Dataundervisningen på Centre Socio er fortsatt stor stas.

En av de jeg har blitt enda bedre kjent med i det siste er Georgine. Her er vi hjemme hos familien hennes.

Vi hadde nok en vellykket Malaïka-kveld hos meg. Dansing er gøy. Men også vanskelig. Stein-Ove gjør så godt han kan. Merveille har fått det inn med morsmelken.

Jeg har hatt morsom og passe useriøs undervisning i barnehagen.

Jeg har vært i bursdagen til Charlotte. Det var veldig hyggelig. Her er Sophie og Jeraldine hos meg tidligere på kvelden.

Reinert og jeg har spist nydelig mango på terrassen hans. Mango er digg. Og det er mangotrær utenfor huset mitt.

Jeg har vært på korøvelse igjen, endelig! ..etter en liten pause i forbindelse med norgesbesøket. Melanie og Alima hos meg etter koret.

Chrisc på stasjonen har vært på Dang og spilt fotball og volleyball. Vegard? Tord? Bilder?
... og jeg har innsett at det bare en ca 1 måned igjen av dette fantastiske halvåret!!

Pappa og Bestefar - dere er hjertelig velkommen!!

mandag 25. februar 2008

Haldjentenes frisørsjappe

Søndag kveld var det flette-baluba hjemme hos oss. Martine, venninnen til Kristin Madland, skulle få seg fletter. Underveis begynte to av jentene å flette fetteren til Kristin også. Og senere kom Kjetil og skulle bli flettet. Alle tre kom med flyet fra Norge, og var her i Kamerun i en uke. Idag, mandag, dro de hjem.. med fletter!

Helt frem til i går, har Kjetil bare vært "han tv-2 mannen med kul shorts som intervjuet meg og som gikk (u)passelig slapt kledd i kirken..." Men igår fant jeg ut at vi har nok flere felles bekjente gitt. Moro. Fletter fikk han i allefall. Her er resultatet... inkludert kommentarer..

Noen er kule med fletter, andre bare later som..
Kjetil: Se så fin jeg blir. Men du, Helene, hvorfor ler de to jentene som fletter meg??
Helene: Ikke spør meg. De synes vel du blir fin da? (...not?!)
Kjetil: Hei, jeg kan også flette forresten... se så flink jeg er!!
Men nei!!! Hvorfor klippet de av flettene? Jeg ville jo ha sånne lange, digge, fine fletter.
Ååh.. kjipt!
Kjetil: Nå, hva synes du?
Helene: Hm, skeptisk...
Kjetil: Hei, skjerp deg. Si at det var fint!!!
Helene: Hm.. joa.. jeg vet ikke helt jeg?
Kjetil: Si at det var fint, ellers så...
Helene: Ellers så hva da? Hehe.. Åkej da, det var driiiit fint.
God tur hjem!
Takk til Merveille og Sophie for strålende innsats!